vi gifter oss

Jeg innrømmer det - har forelska meg i asymmetriske kjoler. Synes det er ganske mye mer spennende enn spesielt de stroppeløse variantene. 

Nå synes jeg ikke disse tre er av de aller fineste, men kan jo ikke vise fram noen som likner altfor mye på den jeg nettopp har kjøpt heller, da :) 

For ja, etter uker med leiting har jeg endelig funnet kjolen min. Den er betalt, men henger fortsatt i butikken. Snart er den på vei hjem til meg. Shit. 

Jeg må si at å prøve kjole gikk veldig mye bedre enn forventa. 

Og det var ikke på grunn av første sted, for å si det sånn. Var knapt så man følte seg velkommen i det hele tatt - og hun som skulle hjelpe forsvant plutselig og blei lenge borte. Men flesteparten av kjolene der var store og ikke fine, så det var i grunn det samme.  

Veldig mye bedre blei det på det andre stedet, der vi var de eneste som var i butikken. Dama var superhyggelig, og fikk meg til å prøve ting jeg ikke trodde jeg likte. Og så likte jeg plutselig det allikevel. Kanskje jeg er mer jentete og brude-aktig enn jeg trodde? ;) 

Det var i hvert fall et par kjoler der jeg med små tilpasninger helt sikkert kunne brukt. Problemet er bare prisen. Hvor mye skal man bruke på en kjole egentlig? Og finnes det bare dyre brudekjolebutikker i Oslo? Må man liksom ut av byen for å få prisen littegranne ned - eller hjelper ikke det? Ikke veit jeg. 

Dama i butikken mente at jeg burde bestille seinest i midten av februar for å være sikker på at alt var i orden i tide. Så det betyr jo at jeg har litt tid - men det er faktisk bare to måneder til. Svusj, og så er det der.

Og da må jeg ha bestemt meg. 

På lørdag skal det skje. Noe av det jeg har sett minst fram til i forbindelse med denne festen (og det gjør meg kanskje litt rar, i det minste litt anti-jentete), nemlig brudekjoleprøving. 

Jeg er en sånn person som ikke liker å få hjelp i butikken. Prøverommet blir enda klammere når det rett utenfor dukker opp en person som bare må vise deg det-og-det plagget, eller som bare “vil se hvordan det går”. Jeg skjønner at det er jobben deres, og alt. Men jeg er ingen fan av det uansett. 

Så tanken på at noen muligens (sikkert?) må hjelpe meg å kle på meg en kjole, er ikke en tanke jeg synes noe særlig om. Dessuten synes jeg alle disse damene som jobber i bryllupsbutikker alltid ser ut som de er så freshe og perfekte - mens jeg kommer jo til å se vinterbleik og gusten ut. Og sikkert ha noen kilo for mye. Sukk. 

To steder skal besøkes, og forhåpentligvis finner jeg i det minste ut av 1) hva jeg liker og 2) hva som er de riktige målene. Enda bedre hadde det vært å finne den perfekte kjolen til en superbra pris, selvfølgelig, men jeg føler det er å håpe på litt for mye. 

Jeg er uendelig takknemlig for snilt menneske som har sagt seg villig til å være min guide og støttekontakt for dagen - det skal du vite, kjære deg :) 

Skjønner hva jeg snakker om når jeg sier kræsj, eller? Her er bilde av spisesalen der vi skal ha bryllupsmiddagen. Jeg tror det er sånn at de kamuflerer “hotellfrokostdelen” litt mer enn på bildet, men det må vi finne ut av. 

Det er flere bilder også, og vi lurer på om det blir litt for voldsomt å ha sånne stoffgreier utapå stolene - som det er på det ene bildet der. Det er sånne detaljting jeg gjerne skulle betalt noen for å bestemme - om jeg hadde hatt penger. Men det har jeg ikke, så får vel bare finne ut av det etter hvert :) 

Jeg har skjønt at man må ha en farge når man skal gifte seg. Det var i grunn ganske nytt for meg, men jeg ser jo poenget. Etter å ha kikka litt rundt, kan jeg ikke skjønne annet enn at det må bli grønn og hvit. Enkelt, fint og uten for mye stæsj. Lilla eller rosa er liksom ikke helt min greie - uten at jeg skal utelukke at noen av dem dukker opp i en veldig snill utgave. Når det i tillegg er sånn at teppet i spisesalen der vi skal være har en mystisk burgunderfarge, tror jeg det er greit å holde det enkelt. Kjempekræsj er ikke bra. 

Grønt er fint. Men er ikke så sikker på at det blir prestekrager, altså.

Når jeg forsøker å navigere meg rundt i bryllupsjungelen, blir jeg egentlig bare litt surrete i hodet. Jeg har etter hvert forstått at man bare må begynne i en ende. Og siden man kanskje har lyst til at det skal være en liten sammenheng mellom alle papir-tingene (invitasjon, program, bordkort og sånn) som skal brukes i forbindelse med festen, er det jo bare å begynne. 

Jeg bytter på å ha to favoritter: Dymo og Scrabble. Jeg har allerede en dymomaskin, og synes det blir ganske fint. Men scrabblebokstaver hadde jo vært utrolig kult! Jeg har funnet ut at vi trenger omtrent 400 bokstaver… og 52 e-er. eBay har mange kjøpsmuligheter - men vi har noen utfordringer med ø-er og å-er. Men tenk så bra det hadde vært! :) 

Jeg har ikke kikket noe særlig i butikker ennå, litt på nett, men jeg synes kjole er veldig vanskelig. 

En ting som er sikkert, er at jeg ikke kommer til å se ut sånn som denne damen. Ikke overraskende hentet fra en kåring over “sluttiest wedding dresses” - sjekk det ut.  

Det er ganske fint å tenke på at det finnes sommerfugler i magen min, hele tida. 

Det blir fest. Vi veit ikke helt hva slags ennå - men fest blir det. 

“Har du lyst til å gifte deg”, spurte han og så på meg. Det var to minutter igjen av bursdagen min. 

Jeg klarte ikke si noe annet enn “mhm”. 

Til tross for at han aldri spurte om det var han jeg ville gifte meg med, så gikk jeg ut fra at det var derfor han stilte spørsmålet :) 

Og sånn blir det. I august. Det blir veldig bra.